Tiriltungeblåvinge (Polyommatus icarus ) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger. Tiriltungeblåvinge er nok den vanligste blåvingen i Norge.
 |
| Fredriksens eiendom, Store Arøya, Larvik, Norway 06.08.2011 |
Hannen har en mellom blå, glinsende farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller søm ytterst og et mørkere smalt svart innenfor. Vingeundersiden er grå med mørke flekker i hvite ringer. Også i den innerste halvdelen av framvingen (nær kroppen), er det en til tre slike mørke flekker. Ved vingeroten utbrer et svakt og lite blå-grønt fargefelt seg. Bakvingenes underside har noen tydelige gulorange flekker, og en hvit kileformet flekk.
Hunnen har mørk brun farge på vingeoversiden. Ved roten brer et blålig farge felt seg utover vingen, dette kan bli så dominerende at vingene synes blå. Langs vingeranden finnes et hvitt bånd eller søm, og innenfor en rad av svarte runde flekker og orange halvmåne flekker. Undersiden er lysere og grå. Bakvingenes underside har noen tydelige gulorange flekker og en hvit kileformet flekk.
Vingespennet er mellom 21 og 33 millimeter.
Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.
Fasettøynene er stor og mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.
Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.
Indre organer
Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppsegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.
Egg og larver
Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er grønnlig eller brunlig på farge, ofte med en eller flere lengdestriper. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover.
Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.
Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.
Larven overvintrer i sitt fjerde larvestadie, og har da en brunere farge.
Puppen
Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner plantedeler som frø og lignende, den er festet i et magebelte, til et blad eller lignende. Fargen er grønnlig.
Levevis
Tiriltungeblåvinge finnes på gresskledde og blomsterrike enger. Arten foretrekker tørre lokaliteter, og finnes gjerne i veiskråninger og lignende.
Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra mai til august. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.
Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.
Forplantning
Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flatt og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.
Eggene legges enkeltvis ved blomsterknoppen på unge skudd av vertsplanten.
Larvene
Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring.
Tiriltungeblåvinge lever i liten grad i samspill (symbiose) med maur, slik som hos flere andre arter av blåvinger.
Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.
Puppen
Tiriltungeblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker.
Utbredelse
Tiriltungeblåvinge finnes i Danmark, Sverige og Finland. I hele Norge, men mangler i det nordligste og østligste Finnmark.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 |
| Fredriksens eiendom, Store Arøya, Larvik, Norway 06.08.2011 |
Common Blue
The Common Blue (Polyommatus icarus) is a small butterfly in the family Lycaenidae, widespread over much of the Palaearctic. Recently,Polyommatus icarus was discovered in Mirabel, Quebec, Canada by Ara Sarafian, an amateur entomologist who observed the butterfly from 2005 to 2008. He contacted the Canadian National Collection of Insects in Ottawa where the butterfly was identified as P. icarus, a new alien butterfly to Canada and to North America. The butterfly seems to be well established and is extending its range from year to year.
The larva feeds on Leguminosae. Recorded foodplants are Lathyrus spp., Vicia spp., Vicia cracca, Oxytropis campestris, Lotus corniculatus, Trifolium pratense, Oxytropis pyrenaica, Astragalus aristatus, Astragalus onobrychis , Astragalus pinetorum, Medicago romanica, Medicago falcata and Trifolium repens.
Appearance, behaviour and distribution
Male uppersides are an iridescent lilac blue with a thin black border. Females are brown with a row of red spots along the edges. They usually have some blue at the base of the wings and, especially in Ireland and Scotland, are mostly blue but always have the red spots. Undersides have a greyish ground colour in the males and more brownish in the females. Both sexes have a row of red spots along the edge of the hindwings (extending onto the forewings though generally fainter, particularly in the males where they are sometimes missing altogether). There are about a dozen black centered white spots on the hind wings, nine on the forwings. The white fringe on the outer edge of the wings is not crossed with black lines as it is in the Chalkhill and Adonis Blues, an important difference when separating these species, particularly the females.
It is Britain's (and probably Europe's) most common and most widespread blue, found as far north as Orkney and on most of the Outer Hebrides. Males are often very obvious as they defend territories against rivals and search out the more reclusive females. A range of grassland habitats are used: meadows, coastal dunes, woodland clearings and also many man made habitats, anywhere where their food plants are found.
Lifecycle and food plants
The main food plant on most sites is Bird's foot trefoil (Lotus corniculatus). Others used include Black Medick Medicago lupulina, Common Restharrow (Ononis repens), White Clover (Trifolium repens) and Lesser Trefoil (Trifolium dubium). Eggs are laid singly on young shoots of the food plant.
The caterpillar is small, pale green with yellow stripes and as usual with lycid larvae rather slug-like. Hibernation occurs as a half grown larvae. They are attractive to ants but not as much as some other species of blues. The chrysalis is olive green/brown and formed on the ground where it is attended by ants which will often take it into their nests. The larvae creates a substance called honey dew, which the ants eat while the butterfly lives in the ant hill. In the south of Britain there are two broods a year flying in May and June and again in August and September. Northern England has one brood flying between June and September. In a long warm year there is sometimes a partial third brood in the south flying into October.
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar