Halcyon smyrnensis 'White-throated Kingfisher'

White-throated Kingfisher

The White-throated Kingfisher (Halcyon smyrnensis) also known as the White-breasted Kingfisher or Smyrna Kingfisher, is a tree kingfisher, widely distributed in Eurasia from Bulgaria, Turkey, east through South Asia to the Philippines. This kingfisher is a resident over much of its range, although some populations may make short distance movements. It can often be found well away from water where it feeds on a wide range of prey that includes small reptiles, amphibians, crabs, small rodents and even birds. During the breeding season they call loudly in the mornings from prominent perches including the tops of buildings in urban areas or on wires.
Description
This is a large kingfisher, 28 cm in length. The adult has a bright blue back, wings and tail. Its head, shoulders, flanks and lower belly are chestnut, and the throat and breast are white. The large bill and legs are bright red. The flight of the White-throated Kingfisher is rapid and direct, the short rounded wings whirring. In flight, large white patches are visible on the blue and black wings. Sexes are similar, but juveniles are a duller version of the adult.

This species forms a superspecies with Halcyon cyanoventris and most major works recognize four geographic races. They vary clinally in size, the shades of blue on the mantle which is more greenish in smyrnensis and fuscaand more blue or purplish in saturatior.

• smyrnensis (Linnaeus, 1758) is found in Turkey, Northern and Central Israel, Egypt, Iraq, Pakistan, Afghanistan and northwestern India
• fusca (Boddaert, 1783) is found in India, Sri Lanka, South China, Taiwan, Sumatra and West Java. Population from Burma to the Greater Sundas were treated under the name perpulchra but are now lumped into fusca. South China and Taiwanese populations are sometimes treated as subspecies fokiensis.
• saturatior Hume, 1874 is found in the Andaman Islands.
• gularis (Kuhl, 1820) is found in the Philippines.

H. s. gularis of the Philippines has only the neck and throat white. Race fusca is found in Peninsular India and Sri Lanka and is slightly smaller, bluer and with a darker brown underside than the nominate race found in northwestern India. Race saturatior is found in the Andaman Islands and is larger with darker brown underparts. Race perpulchra (not always recognized) is found in northeastern India and is smaller than fusca with paler underparts. Albinism has been noted on occasion.

The English of White-throated was introduced since the range is large and geographic adjectives would make the name too restrictive, while the older name of White-breasted would not describe the eastern race which has only the throat white.

The call of this kingfisher is a chuckling chake-ake-ake-ake-ake. They are particularly noisy in the breeding season.

Local names include Baluchistan: Aspi chidok; Sindhi: Dalel; Hindi: Kilkila, Kourilla;Himachal Pradesh: Neela machhrala; Punjabi: Wadda machhera; Bengali: Sandabuk machhranga; Assamese: Masroka; Cachar: Dao natu gophu; Gujarati:Kalkaliyo, Safedchati kalkaliyo; Marathi: Khandya; Tamil: Vichuli; Telugu: Lakmuka, Buchegadu; Malayalam: Ponman; Kannada: Rajamatsi; Sinhalese: Pilihuduwa.
Habitat and distribution
White-throated Kingfisher is a common species of a variety of habitats, mostly open country in the plains (but has been seen at 7500 ft in the Himalayas) with trees, wires or other perches. The range of the species is expanding.

This kingfisher is widespread and populations are not threatened. Average density of 4.58 individuals per km². has been noted in the Sundarbans mangroves.
Behaviour and ecology
Feeding and diet
It perches conspicuously on wires or other exposed perches within its territory, and is a frequent sight in south Asia. This species mainly hunts large crustaceans, insects, earthworms, rodents, snakes, fish and frogs. Predation of small birds such as the Oriental White-eye, chick of a Red-wattled Lapwing, sparrows and munias have been reported. The young are fed mostly on invertebrates. In captivity, it has been noted that it rarely drinks water although bathing regularly.
Breeding
The White-throated Kingfisher begins breeding at the onset of the Monsoons. Males perch on prominent high posts in their territory an call in the early morning. The tail may be flicked now and in its courtship display the wings are stiffly flicked open for a second or two exposing the white wing mirrors. They also raise their bill high and display the white throat and front. The female in invitation makes a rapid and prolonged kit-kit-kit... call. The nest is a tunnel (50 cms long, but a nest with a 3 foot tunnel has been noted) in an earth bank. The nest building begins with both birds flying into a suitable mud wall until an indentation is made where they can find a perch hold. They subsequently perch and continue digging the nest with their bills. Nest tunnels in a haystack have also been recorded. A single clutch of 4-7 round white eggs is typical. The eggs take 20–22 days to hatch while the chicks fledge in 19 days.
Movements
Birds have sometimes been seen attracted to lights at night, especially during the monsoon season, suggesting that they are partly migratory.
Mortality
With a powerful bill and rapid flight, these kingfishers have few predators when healthy and rare cases of predation by a Black Kite and a Jungle Crow may be of sick or injured birds. An individual found dead with its beak embedded into the wood of a tree has been suggested as an accident during rapid pursuit of prey, possibly an Oriental White-eye. A few parasites have been noted.
In the 1800s these birds were hunted for their bright feathers that were used to adorn hats.


From Wikipedia, the free encyclopedia

Anthus pratensis 'Heipiplerke' Meadow Pipit

Heipiplerke

Heipiplerke (Anthus pratensis) er en fugl i erlefamilien.

Utseende og låt

Heipiplerka er knapt 15 cm lang og dermed noe mindre enn trepiplerka som ellers ligner mye. Sammenligna med denne er heipiplerka litt gråere i fargen og brystet er mindre gulaktig og finere streka. Bakkloa hos heipiplerka er mye lengre enn på trepiplerka. Beina er rødaktige og nebbet tynt og spisst.

Lokkelåten til heipiplerka er et skarpt "ist" eller "ististist", i nærheten av reiret høres ofte et utholdende og monotont "tlitlitli". Sangen, som fuglen framfører i korte sangflukter, er høy og fin. Fuglen starter å synge før sangflukta, og stiger deretter opp fra ei tue eller en stein, og vender som regel ikke tilbake til utgangspunktet når den glir ned.

I felt skiller man heipiplerka fra trepiplerka snarere på grunn av omgivelsene og låta enn på utseende. Heipiplerkas sangflukt er heller ikke like iøynefallende som trepiplerkas.

Utbredelse

Heipiplerka hekker i de fleste område i det nordlige Eurasia og også på østsida av Grønland. Storparten av verdenspopulasjonen er trekkfugler som overvintrer i vestlige og sørlige deler av Europa, det nordlige Afrika og sørøst i Asia. Fuglene som hekker på de britiske øyene og i kystområda vest på det europeiske fastlandet er derimot standfugler.

Taksonomi

Heipiplerka blir delt opp i to underarter:

• Anthus pratensis pratensis - storparten av verdenspopulasjonen hører til nominatforma.
• Anthus pratensis whistleri (Clancey, 1942) - standfugl på Irland og i det vestlige Skottland.

Forekomst i Norge og trekkforhold

Heipiplerka er en av de vanligste fugleartene i Norge, og bestanden har blitt regna til godt over 1 million par. Den trives best til fjells i område med lite vegetasjon, i vierregionen og lavregionen, på myrer i bjørkebeltet og til dels også i lavereliggende områder, og på åpne heier langs kysten. Den er vanlig over det meste av landet, men i sørøst er heipiplerka sjelden, og skyr skogen, og om sommeren også jordbrukslandskapet.

Heipiplerkene trekker ut av landet i september-oktober, og kommer tilbake i april-mai. På trekket sørover ser en fuglene ofte i flokker i åpent landskap og ved vatn. De overvintrer rundt Middelhavet og i Vest-Europa fra Belgia og sørover.

Biotop og hekking

Heipiplerka hekker i åpent landskap. Reiret blir lagt på marka, oftest gjemt inn under ei tue, og er et lite byggverk av strå og mose fora med hår. Hunnen legger 4-6 lyst gråflekkete egg som blir ruga i 13 dager. Ungfuglene blir siden mata av begge foreldra i 12 til 14 dager. Heipiplerka er en av de vanligste vertsfuglene for gjøken sin unge.

Føde

Heipiplerkene livnærer seg i sommerhalvåret hovedsakelig på små dagaktive insekt og edderkoppdyr av alle slag, i vinterhalvåret også på små snegler og frø.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Anthus pratensis 'Heipiplerke' Rong, Øygarden, Norway 06.04.2012

Meadow Pipit

The Meadow Pipit Anthus pratensis, is a small passerine bird which breeds in much of the northern half of Europe and also northwestern Asia, from southeastern Greenland and Iceland east to just east of the Ural Mountains in Russia, and south to central France and Romania; there is also an isolated population in the Caucasus Mountains. It is migratory over most of its range, wintering in southern Europe, north Africa and southwestern Asia, but is resident in Ireland, Great Britain, and neighbouring areas of western Europe. However, even here, many birds move to the coast or lowlands in winter.

This is a widespread and often abundant small pipit, 14.5–15 cm long and 15–22 g weight. It is an undistinguished looking species on the ground, mainly brown above and buff below, with darker streaking on most of its plumage; the tail is brown, with narrow white side edges. It has a thin bill and pale pinkish-yellow legs; the hind claw is notably long, longer than the rest of the hind toe. The call is a weak tsi-tsi. The simple repetitive song is given in a short song flight. Birds breeding in Ireland and western Scotland are slightly darker coloured than those in other areas, and are often distinguished as the subspecies Anthus pratensis whistleri, though it intergrades clinally with nominate Anthus pratensis pratensis found in the rest of the species' range.

It is primarily a species of open habitats, either uncultivated or low-intensity agriculture, such as pasture, bogs, and moorland, but also occurs in low numbers in arable croplands. In winter, it also uses saltmarshes and sometimes open woodlands. It is a fairly terrestrial pipit, always feeding on the ground, but will use elevated perches such as shrubs, fence lines or electricity wires as vantage points to watch for predators.

It is similar to the Red-throated Pipit Anthus cervinus, which is more heavily streaked and (in summer only) has an orange-red throat, and to the Tree Pipit Anthus trivialis, which is slightly larger, less heavily streaked, and has stronger facial markings and a shorter hind claw. The song of the Meadow Pipit accelerates towards the end while that of the Tree Pipit slows down.

The food is primarily insects and other invertebrates, mostly small items less than 5 mm long. It also eats the seeds of grasses, sedges, rushes and heather, and crowberry berries, mainly in winter.

The nest is on the ground hidden in dense vegetation, with 2–7 (most often 3–5) eggs; the eggs hatch after 11–15 days, with the chicks fledging 10–14 days after hatching. Two broods are commonly raised each year. This species is one of the most important nest hosts of the Cuckoo, and it is also an important prey species for Merlins and Hen Harriers.

The estimated total population is 12 million pairs. It is an abundant species in the north of its range, and generally the commonest breeding bird in most of upland Britain, but less common further south. Breeding densities range from 80 pairs per square kilometre in northern Scandinavia, to 5–20 pairs per square kilometre in grassland in the south of the breeding range, and just one pair per square kilometre in arable farmland. There are a small number of isolated breeding records from south of the main range, in the mountains of Spain, Italy, and the northern Balkans.

The generic name 'pipit', first documented by Thomas Pennant in 1768, is onomatopoeic, from the call note of this species. In colloquial use by birders in the UK the name Meadow Pipit is often abbreviated to "mippit". Old folk names, no longer used, include "chit lark", "peet lark", "tit lark" and "titling"; these refer to its small size and superficial similarity to a lark.

From Wikipedia, the free encyclopedia

Polyommatus icarus 'Tiriltungeblåvinge' Common Blue

Tiriltungeblåvinge (Polyommatus icarus ) er en av blåvingene, en dagaktiv sommerfugl i gruppen glansvinger. Tiriltungeblåvinge er nok den vanligste blåvingen i Norge.

Fredriksens eiendom, Store Arøya, Larvik, Norway 06.08.2011

Utseende

Hannen har en mellom blå, glinsende farge på vingenes overside. Langs vingeranden, et fint hvitt tynt bånd eller søm ytterst og et mørkere smalt svart innenfor. Vingeundersiden er grå med mørke flekker i hvite ringer. Også i den innerste halvdelen av framvingen (nær kroppen), er det en til tre slike mørke flekker. Ved vingeroten utbrer et svakt og lite blå-grønt fargefelt seg. Bakvingenes underside har noen tydelige gulorange flekker, og en hvit kileformet flekk.

Hunnen har mørk brun farge på vingeoversiden. Ved roten brer et blålig farge felt seg utover vingen, dette kan bli så dominerende at vingene synes blå. Langs vingeranden finnes et hvitt bånd eller søm, og innenfor en rad av svarte runde flekker og orange halvmåne flekker. Undersiden er lysere og grå. Bakvingenes underside har noen tydelige gulorange flekker og en hvit kileformet flekk.

Vingespennet er mellom 21 og  33 millimeter.

Kroppen har et ytre skjelett (hudplater) som holder de bløte indre organer på plass. Det ytre hudskjelettet er bygd opp for det meste av kitin. Brystet og bakroppen er blåsvart og lite håret på oversiden. Undersiden har tett hårbekledning av lyst gråhvite hår.

Fasettøynene er stor og mørke. Hodet er smalt foran, palpene er store og fremoverrettet. Sommerfuglene skiller seg fra de fleste andre insektene ved at munnen ikke har kjever og lepper, men en lang sugesnabel (proboscis) mellom palpene. Den er rullet opp i en spiral, mellom palpene, under hodet, når den ikke er i bruk. Antennene sitter over og helt inntil fasettøynene. Antennene er trådformet og består av sylindriske ganske like ledd. Antenneklubben er flat eller skålformet. Leddene er farget slik at antennen får små ringer i svart og hvitt.

Beina er godt utviklet hos hunnene, som bruker alle beina til å gå med. Mens hanner har noe reduserte frambein og går på de fire bakerste beina. Det doble kloleddet på frambeina mangler eller er redusert. På det mellomste beinparet er børsten på skinnbeinet (tibia) godt utviklet.

Indre organer

Bakkroppens indre organer består av fordøyelsesorganer, forplantningsorganer og åndedrett. Åndedrettet hos sommerfugler foregår ikke ved lunger, men ved at luft hentes inn og ut av kroppen gjennom små hull i hudskjelettet (spirakler). I kroppen er det et svært finmasket system av trakéer som leder oksygenet til kroppens vitale deler. En blodvæske som sirkulerer i kroppen, pumpes rundt av et avlangt rørformet hjerte. Brystpartiet består for det meste av vingenes muskulatur. Sanseorganer, for syn, smak og lukt er stort sett plassert i hodet. Nervesystemet består av en bukmarg med to nervestrenger og én nerveknute (ganglion) i hvert kroppsegment. Den første nerveknuten, som ligger foran munnåpningen, er spesielt stor og omtales som hjerne.

Egg og larver

Egget er flatt og rundt, med et fint punktert mønster.

Larven har generelt tykk hud og er ganske hardføre. Den er grønnlig eller brunlig på farge, ofte med en eller flere lengdestriper. Undersiden er flat, mens oversiden er velvet. Larvens kropp smaler litt bakover.

Bak hodet, på bryststykket, som består av tre ledd, er det tre par bein. Lengre bak har larvene noen bukføtter, som ikke er egentlige bein, men utvekster larven kan bruke til å holde seg fast. Lengst bak har den en analfot.

Larvens hode består av en hard hodekapsel med noen punktøyne. Under øynene er det noen små antenner larven bruker til å finne riktig føde. Larvens bakkropp består nesten bare av fordøyelsessystemet. Dette er ganske kort og mye av maten larven spiser passerer før all næringen er tatt opp. Avføringen kommer ut som små kuler helt bakerst på kroppen. Larvene ånder gjennom åpninger i hudskjelettet (spirakler), langs kroppens sider.

Larven overvintrer i sitt fjerde larvestadie, og har da en brunere farge.

Puppen

Puppene er bønneformet og urørlige, de ligner plantedeler som frø og lignende, den er festet i et magebelte, til et blad eller lignende. Fargen er grønnlig.

Levevis

Tiriltungeblåvinge finnes på gresskledde og blomsterrike enger. Arten foretrekker tørre lokaliteter, og finnes gjerne i veiskråninger og lignende.

Glansvinger har normalt en rolig og gjerne flagrende flukt. Ofte flyr de korte turer fra blomst til blomst. Om natten og i overskyet vær hviler sommerfuglen. Flygetiden er fra mai til august. Vingene holdes sammenlagt opp og ut fra kroppen, og den noe spraglete vingeundersiden gir sommerfuglen en viss kamuflasje og beskyttelse.

Voksne glansvinger lever av nektar de suger opp fra blomstene på ulike planter (urter). Sugesnabelen, på hodets underside, gir sommerfuglen mulighet til å nå inn i dype blomster for å suge til seg nektar. Sugesnabelen gjør at sommerfugler er avhengig av flytende føde.

Forplantning

Parringen skjer ved sammenkobling mellom de to kjønnene. Under parring utskiller hannene en duft fra små duftskjell på vingene, dette kan være med å gjøre hunnen mer villig til å parres. Om et par forstyrres under parring, flyr vanligvis hannen, mens hunnen blir hengende passivt. Hunner som har parret seg inntar ofte en spesiell stilling, hvor vingene holdes noe flatt og utbredt, mens bakkroppen løftes opp.

Eggene legges enkeltvis ved blomsterknoppen på unge skudd av vertsplanten.

Larvene

Larven er radikalt forskjellige fra de voksne, både i levevis og i kroppsbygning. Larven er trege og ikke særlig sky. De har ingen synlige forsvarsfunksjoner, som å kaste hodet til siden fram og tilbake eller å rulle sammen kroppen, ved berøring.

Larvene lever som plantespiser på erteplanter, som tiriltunge, rødkløver og hvitkløver.

Tiriltungeblåvinge lever i liten grad i samspill (symbiose) med maur, slik som hos flere andre arter av blåvinger.

Larvens kroppstemperatur er mellom 35 og 38 grader C°. Ved lavere temperatur blir larven inaktiv. Derfor krever larver hos dagsommerfugler gjerne sollys for å være aktive. Om det blir for varmt regulerer larven temperaturen ved å oppsøke skygge.

Puppen

Tiriltungeblåvinge tilhører gruppen av insekter med fullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår en metamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er et puppestadium, en hvileperiode, der sommerfuglens indre og ytre organer endres. Larvens bøyelige og myke kropp omdannes til en puppe med et hardt skall. Når skallet er hardt begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) glansvingen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen, vanligvis mellom to til fire uker.

Utbredelse

Tiriltungeblåvinge finnes i Danmark, Sverige og Finland. I hele Norge, men mangler i det nordligste og østligste Finnmark.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Fredriksens eiendom, Store Arøya, Larvik, Norway 06.08.2011

Common Blue

The Common Blue (Polyommatus icarus) is a small butterfly in the family Lycaenidae, widespread over much of the Palaearctic. Recently,Polyommatus icarus was discovered in Mirabel, Quebec, Canada by Ara Sarafian, an amateur entomologist who observed the butterfly from 2005 to 2008. He contacted the Canadian National Collection of Insects in Ottawa where the butterfly was identified as P. icarus, a new alien butterfly to Canada and to North America. The butterfly seems to be well established and is extending its range from year to year.

The larva feeds on Leguminosae. Recorded foodplants are Lathyrus spp., Vicia spp., Vicia cracca, Oxytropis campestris, Lotus corniculatus, Trifolium pratense, Oxytropis pyrenaica, Astragalus aristatus, Astragalus onobrychis , Astragalus pinetorum, Medicago romanica, Medicago falcata and Trifolium repens.

Appearance, behaviour and distribution

Male uppersides are an iridescent lilac blue with a thin black border. Females are brown with a row of red spots along the edges. They usually have some blue at the base of the wings and, especially in Ireland and Scotland, are mostly blue but always have the red spots. Undersides have a greyish ground colour in the males and more brownish in the females. Both sexes have a row of red spots along the edge of the hindwings (extending onto the forewings though generally fainter, particularly in the males where they are sometimes missing altogether). There are about a dozen black centered white spots on the hind wings, nine on the forwings. The white fringe on the outer edge of the wings is not crossed with black lines as it is in the Chalkhill and Adonis Blues, an important difference when separating these species, particularly the females.

It is Britain's (and probably Europe's) most common and most widespread blue, found as far north as Orkney and on most of the Outer Hebrides. Males are often very obvious as they defend territories against rivals and search out the more reclusive females. A range of grassland habitats are used: meadows, coastal dunes, woodland clearings and also many man made habitats, anywhere where their food plants are found.

Lifecycle and food plants

The main food plant on most sites is Bird's foot trefoil (Lotus corniculatus). Others used include Black Medick Medicago lupulina, Common Restharrow (Ononis repens), White Clover (Trifolium repens) and Lesser Trefoil (Trifolium dubium). Eggs are laid singly on young shoots of the food plant.

The caterpillar is small, pale green with yellow stripes and as usual with lycid larvae rather slug-like. Hibernation occurs as a half grown larvae. They are attractive to ants but not as much as some other species of blues. The chrysalis is olive green/brown and formed on the ground where it is attended by ants which will often take it into their nests. The larvae creates a substance called honey dew, which the ants eat while the butterfly lives in the ant hill. In the south of Britain there are two broods a year flying in May and June and again in August and September. Northern England has one brood flying between June and September. In a long warm year there is sometimes a partial third brood in the south flying into October.

From Wikipedia, the free encyclopedia